Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
I mai 1969 kjøpte et lite flyselskap på Fornebu syv gamle Piper Cub fra et selskap i Moorsele, Belgia.
Hvordan får man så disse flyene hjem ? Jo, man sender noen relativt ferske flyvere som gjør dette gratis fordi de synes flyving er gøy !
To småfly ble fylt opp og kursen satt til Belgia. Det ene ble igjen som betaling for Piper Cubene og det andre skulle lede formasjonen hjem.
Kjekke karer !
Rolf Storhahg, Stein Sire (døde i flyhavari ved Nuremberg, Tyskland noen år senere), Svein Finnanger, Øyvind Hovengen, Jean Halvorsen, S.Danielsson, Leif Bergli.
Johan Frigstad, fra Arendal, selgeren av flyene (drev fallskjermhopperskole) og Svein Finnanger.
Mekanikeren som hadde klargjort flyene. Bak, Sire og Hovengen (med siklesmekk. Eller er det flytevest?)
Da var det bare å vente til alt var klart.
En liten briefing før avgang ved vingen på Cherokee six. Dette flyet ble satt igjen som betaling for "våre" fly.
+ Sire og Finnanger
Dette bildet ble tatt av Johan Frigstad, som lå helt bakerst i formasjonen.
Vi fløy fra Moorsele i Belgia til Groningen i Holland for å fylle bensin, få ny værmelding og få oss litt mat. Siden ingen av oss hadde fløyet noe særlig med halehjulsfly, ble det sikkert en opplevelse for folket på bakken. Vi spratt omkring som en flokk kenguruer før vi fikk parkert. Det er nemlig en liten kunst å beherske fly med halehjul og den kunsten hadde de fleste av oss ikke lært.
Ingen av flyene våre hadde radio (bortsett fra lederflyet, som hadde radio og navigasjonsutstyr på høyde med vanlige passasjerfly.) Det eneste vi hadde å navigere etter, var et halvfullt, unøyaktig spritkompass. Det bekymret oss ikke, for vi skulle jo følge lederen opp til Ålborg.
Så begynte tingene å skje. Vi hadde fått oppgitt en totalt feilaktig værmelding i Groningen og fløy oss inn i et uhyggelig dårlig vær, med VELDIG lave skyer og dårlig sikt.
Det gikk stadig lavere og på vei inn mot Esbjerg fløy vi i 2.etasjes høyde og hver gang vi kom til en kraftlinje, måtte vi hoppe over og satt da i skyer med hjertet i halsen. Det var like spennende hver gang, å se om alle flyene kom ut av skydekket igjen !
Så skjedde mere ! Noen av flyene forsvant ! For hver kraftledning vi kom til, var noen borte ! Og så var vi plutselig midt inne i Esbjerg ! Fremdeles var det tre fly som fulgte lederen : Hovengen, Krohg og meg.
Jeg hang med gjennom byen og ble liggende å sirkle over havnen, mens jeg lurte på om jeg skulle lande på kaia, eller sjøen. En åpning over to lagerskur gjorde at jeg satte kurs tilbake dit jeg kom fra, siden jeg hadde sett en motorvei under arbeide, hvor jeg trodde jeg kunne lande.
Før jeg kom dit, fløy jeg forbi en fotballbane. Der sto en av de andre ! "Klarte han, så klarer jeg", tenkte jeg.
Dette bildet fikk jeg på E-mail av Hanne Juncker etter at vi kom hjem. Jeg ser ikke så desperat ut, men jeg var nok bare glad for å ha parkert i et stykke.
Jeg kom ned ! Etter tre forsøk, der flere og flere folk kom springende fra fotballbanen ved siden av (det var fotballkamp !) for å se på flyet som alt sto der ! For hver runde måtte jeg opp i skyer for å komme unna kraftledninger og ble vel litt desperat over alle menneskene, så jeg fløy LAVT(veldig) over banen så folk skulle flytte seg og heldigvis forsto de det !
Det var ikke bare jeg som var glad for at det gikk bra ! Kjell Kittelsen her.
Siden flytypen var ny for de fleste av oss, hadde vi ikke fått trent på å lande på kort bane og visste ikke med sikkerhet hvor sakte vi kunne fly. Derfor holdt vi "sikker hastighet" (litt fort !) og for meg ble banen litt for kort. Jeg bremset og fikk flyet til å skrense sidelengs på gresset og parkerte med et hjul på fortauet og et nedenfor fortauskanten og med propelleren surrende rundt, et par meter fra en mann med verdens største øyne !
" Ser du ikke at det er folk her ?" ropte mannen. "Jovisst, og jeg er glad for at jeg overlevde", svarte jeg.
Da forandret han seg totalt og hjalp meg med å få flyet opp på gresset og tilbød seg å sveive i gang motoren ! (Flyene hadde ikke selvstarter og måtte startes ved å sveive propelleren rundt.) Jeg sveivet i gang selv og kjørte bort til Kjell.
Fanklubb fikk jeg også ! Bare synd at jeg var sjenert på den tiden !
Tre minutter før vi kom inn i Esbjerg, fløy en dansk adjunkt inn over byen. Han fikk heller ikke opplysninger om det dårlige været, men siden han var en korrekt person, fulgte han reglene om minstehøyde (500 fot) og var ut og inn av skyer før han traff Danmark's høyeste skorsten på kraftverket "Vestkraft" i Esbjerg. Den var ca. 495 fot høy.
Resultatet var at han skremte livet av to mann som jobbet inne i skorstenen. De trodde at den datt ned. Og selv traff han taket på kraftverket og døde.
De norske flyene brøt alle regler og fløy ca. 150 fot (og overlevde)
Flyet slo hull i taket og deler falt ned inne i bygget. Propelleren ble slått av flyet, fløy gjennom luften og sto i bakken bak et ungt par med barnevogn, som var inne på tivoli, som var satt opp på plassen ved kraftverket.
Det var en stund mistanke om at våre fly kunne ha forstyrret ham slik at han havarerte, men hans havari skjedde tre min. før vi passerte bygrensen.
Her henter "Falck" restene av det danske flyet.
Han som skulle lede oss, oppdaget plutselig et fint jorde under seg og prøvde å lande. Resultat : et brukket nesehjul.
En del av disse bildene fikk vi av dansker som vi traff i år og som husket hendelsen.
Fra Fornebu kom Ulf Ekeberg med lastebil, kone og sønn. Vi demonterte flyet på jordet, la det på lastebilen og så ble det kjørt hjem og reparert.
Som man kan se av kartet under, begynner byen Esbjerg PLUTSELIG ! Det ene øyeblikket var vi på landet og neste øyeblikk midt i byen med hustak som lå høyere enn det vi hadde fløyet like før !
Jeg fulgte den lysegrønne streken gjennom byen, sirklet over havnen og fulgte den mørkegrønne streken til de røde flekkene, hvor jeg landet.
(Tenk hvis ikke disse strekene og flekkene hadde vært der ! Hvordan skulle jeg da funnet frem ?)
Det gule flyet ble fløyet av Jean Halvorsen og var et av de første jeg oppdaget, som var borte fra formasjonen vår. Det var like etter at vi hadde hoppet over en stor kraftlinje og jeg var sikker på at Jean hadde truffet !
Disse bildene fikk vi av verdens hyggeligste dansker nå i mai.
Kjell Kittelsen klar til avgang.
Jean, dagen etter, når han tok av for å fly fra jordet, til Esbjerg flyplass.
Hva skjedde så ?
Politiet i Esbjerg fikk beskjed om et fly som hadde haverert på Vestkraft, satte seg i bilen og kjørte. Før de kom dit, fikk de melding om et fly som hadde landet i Tjæreborg, syd for Esbjerg. De snudde og kjørte dit. Et par minutter etterpå fikk de beskjed om et fly som hadde landet på en fotballplass og satte kursen dit. Så kom det beskjed om et fly som hadde landet ved en eplehage på andre siden av byen ! Da fortalte politimannen at han kjørte til siden, trakk på håndbremsen og ba sentralen om å slutte å tulle og få bestemt seg !
Kjell og jeg fikk beskjed om at det skulle komme et fly fra flyplassen og vise oss veien dit, så vi satte oss i flyene våre og startet og ventet. Ingen fly kom.
I mellomtiden hadde nemlig flyplassjefen kommet tilbake fra ferie og klarte å nekte han som skulle "hente" oss, å ta av. Vi sto der med motorene i gang og ventet.
Ut fra venstre kom en politimann gående. Han hadde fått beskjed fra flyplassen om å stoppe oss, men nå hadde Kjell blitt så utålmodig at han ga full gass og poltiet bråsnudde og sprang !
Dette kom litt overraskende på meg, men jeg fikk også gitt gass og kom i luften. Politiet kjørte nå med sirener, blått lys og full gass gjennom byen for å vise oss veien !
ESBJERG, mai 2009
Hotell Ansgar.
Der bodde vi for 40 år siden og også denne gangen.
Pensjonistforeningen samlet på trappen.
Legg merke til navnet "Banana Airlines".
Diplom til alle.
Det tok vi for 40 år siden.
Grunnen kan dere se under.
I
T
I
I
Siden flyene våre var gamle, var ikke standarden på topp.
Bl.a. var frontrutene (av plexiglass) ganske slitte. Dette gjorde at sikten rett fremover ikke var verdens beste. Jo gråere været ble, jo dårligere ble sikten. Det endte med at vi fløy veldig tett og alle mann satt bøyd framover, så nært frontruten som mulig for å se noe. Derav sittestillingen (banan) og "øyne som tinntallerkener", for å sitere H.C.Andersen.
Vi ble fratatt sertifikatene til vi hadde vært i forhør hos danske og norske luftfartsmyndigheter. En grunn var at de trodde vi kunne hatt noe med danskens havari å gjøre.
Etter to dager var saken såpass opplagt at vi fikk papirene tilbake.
Dansk TV og Johan Frigstad.
"Åstedsbefaring" på "Vestkraft". "Far" Kittelsen og Hovengen.
Dette er skorstenen dansken kolliderte med ! Det er ikke rart at to mann langt oppe, på innsiden av denne, trodde at verden gikk under !
Frem med kart for å finne frem. Mye har blitt forandret på 40 år.
TV og "Far". Her var visstnok fotballplassen vi landet på ?
(Etter at ekspertisen (beboere i området) har uttalt seg, viser det seg at det var her de spilte fotball, mens vi landet på jordet ved siden av)
Kittelsen fløy FORBI disse blokkene og kikket inn på kjøkkenet til en familie. Samme familien uttalte til avisene at "de så rett inn i øynene på piloten og han så litt redd ut "! Hvem var ikke det den dagen ?
Pensjonistforeningen samlet ute i naturen.
Schæfer Juncker.
Lyder navnet Freja. (med andre ord : Freja Juncker)
Denne hesten holdt til like ved der Bergli satte fra seg Piper Arrow'en, men kunne ikke huske at episoden var nevnt i familien.
Vi ble invitert hjem til Ove og Birthe Jebsen etter at de hadde vist oss rundt på våre gamle "flyplasser".
Tom Krohg
Leif Bergli
Johan Frigstad
Rolf Storhaug
Kjell Kittelsen
Karl Johan Emanuelsen. Journalist fra Agderposten, Arendal.
Vi havnet etterhvert på en bra restaurant og spiste en god middag.
Juncker-familien hadde store vanskeligheter med å finne landingsplassen til Øyvind Hovengen (Kalt "Ovlig Honingen" i Jyllandsposten i 1969. Selv ble jeg kalt "Steinhardt" !). Det var IKKE her han landet.
Men familien Juncker ga seg ikke! Vi har stadig fått bilder fra dem og sist fikk vi løsningen på hvorfor det var så vanskelig å finne Øyvinds landingsplass !
Her er forklaringen : Danskene har ødelagt Øyvinds flyplass og lagt motorvei der !
Etter at jeg , i 1969, hadde betraktet Esbjerg havn en stund, dro jeg tilbake gjennom byen og landet. På vei tilbake passerte jeg ved siden av dette gamle vanntårnet midt i byen. Det er 36 meter høyt.
Er det rart at jeg var litt nervøs ?
På vei fra Norge til Danmark, fikk jeg en åpenbaring !
Min gamle bil, en Ford Mustang MACH 1, er fra samme året som vi raste gjennom byen i lav høyde ! HALELUJA !
Så, hvordan endte flyvingen fra Moorsele ?
Først ble vi beskyldt for å ha fått det dårlige værvarslet og ikke brydd oss om det. En alvorlig sak !
Så fant Hollenderne ut at vi hadde fått et bra varsel og at det dårlige ble sendt ut 10-15 minutter etter at vi hadde vært hos meteorologen, uten at noen hadde varslet lederflyet vårt på radioen.
Så var det forhør hos danske og norske myndigheter. Nordmannen hadde tydeligvis vært ute i byen og forhørt seg blandt folk, for når han var ute og spaserte i gatene sammen med et par av oss etterpå, var det en som prøvde å gå over gaten på rødt lys. Han ble stoppet av inspektør Thon som sa at "man får bot for å gå på rødt lys i Danmark, men jeg vet ikke hvordan det er med bøter for å fly på rødt lys."
Alle de danske avisene var fulle av stoff om "de norske piloter, som brøt alle regler og reddet livet ". En av journalistena fortalte at ikke en gang utbruddet av andre verdenskrig hadde hatt så store overskrifter og omtale, som vår "Esbjerg-tur" !
Vi bodde og spiste godt på Ansgar hotell og etter et par dager kom et dansk fly og ledet oss fra Esbjerg til Thistedt. Der overnattet vi og fløy videre til Fornebu i strålende vær.
Da vi kom dit, var aviser og TV møtt opp og vi, som ikke hadde fått noe særlig mere trening med flytypen, landet som en gjeng kenguruer igjen. Det er stor forskjell på å lande på vått, mykt gress og hard betong !
Etterhvert ble vi vel alle ganske flinke til å fly Piper Cub og kengurulandingene var det slutt på.
Livet gikk videre for de fleste av oss og hvem vet, kanskje vi treffes i Esbjerg om 40 år !
Danskene "våre" driver fremdeles med detektivarbeide og vi får nye bilder og opplysninger. Her er de innom hos noen som kunne vise den nøyaktige plassen der "Far" og jeg landet !
Jeg har tegnet inn flyene våre på bildet under. Det som står ute i veien, er meg ! Etterpå kjørte jeg opp og parkerte ved siden av Kjell.
Jada, jeg feilberegnet farten litt og skrenset sidelengs før jeg havnet med et hjul utenfor fortauskanten !. (Man kan ikke ha flaks HVER gang !)
Men så hadde jeg (og en danske) flaks : Flyet stoppet med propelleren snurrende en meter eller to foran en forskremt mann ! Det kommer ikke han til å glemme så lenge han lever !
Dagen etter hadde en politimann, som var kommet til plassen, uttalt til avisen at "piloten gjorde mæsterlige manøvre for at undgå folk !" Han skulle ha visst hvor feil han tok ! Realiteten var at "piloten gjorde, ikke fullt så mæsterlige manøvre" for å avslutte flyturen uten å havarere !
Her spilte de fotball !
Her kom de løpende for å se !
Oversiktsfoto av vår "flyplass".
Gul strek = innlegg og landing
Sort fly = der jeg stoppet
Grønn strek = kjøring og parkering ved Kjell
Mørkegrønt fly = Kjell
Og her måtte jeg nesten klippe gresset for at folk skulle forstå at JEG VILLE NED !
(Jeg har tenkt mye på hva vi skulle ha gjort hvis vi ikke hadde hatt de fargede strekene å følge !)
Skråfoto av samme plass, med våre fly.
De hvite flekkene på gresset er sauer. De husket ikke noe av landingene våre. Tidligere generasjoner var umulig å kontakte, da de var blitt til fårepølse.
På bildet til høyre, sitter Jean Halvorsen i cockpit, Johan Frigstad står ved siden av og Svein Finnanger står foran.
Et bilde lånt fra Hanne Juncker's hjemmeside.
Dette var typen kraftledninger vi hoppet over !
Skyene var så lave at vi så de laveste trådene, men ikke de øverste, så det er ikke så merkelig at man fikk litt urolig mave etter å ha foretatt noen hopp.
